Smerte: Hvorfor får vi det?

I dette blogginnlegget har jeg lyst til å hente opp igjen tråden der jeg slapp på det forrige: Forskning de siste 10-20 årene har vist oss at biomekanikk (mekaniske prinsipper anvendt på biologiske systemer) og anatomi ikke alltid har en klar sammenheng med smerte. Vevsskader er objektive funn som enten kan ses med det blotte øye eller ved hjelp av billeddiagnostikk. Smerte derimot, er en subjektiv opplevelse som kun kan beskrives av personen som lever med den. All verdens fancy MR-maskiner kan ikke vise smerte på et bilde.

 

Hva er smerte?
The International Assosiation for The Study of Pain, IASP, definerer smerte på følgende måte: «Smerte er en ubehagelig sensorisk og emosjonell opplevelse som følge av faktisk eller potensiell vevsødeleggelse. Smerte er alltid subjektiv. Smerte er et sammensatt fenomen, som influeres av fysiske, psykiske, sosiale, kulturelle og åndelige eller eksistensielle forhold.»

Det er vårt sentralnervesystem, med hjernen i spissen, som til enhver tid bestemmer om vi skal ha smerte og hvor mye smerte vi skal ha. Basert på informasjon hjernen mottar både fra kroppen og fra omgivelsene rundt oss, gjør den en totalvurdering angående farenivået og om vi trenger beskyttelse. Smerte er en av de mest effektive verktøyene hjernen har for å beskytte oss, og følges gjerne av økt muskelspenning, stress og følelsesaktivering (setter oss i beredskapsmodus). Sistnevnte faktorer styres fra” urhjernen” vår, også kjent som” amygdala”. Dersom vi er truet, er det amygdala som setter oss i kamp- eller fluktmodus. Høy aktivitet i amygdala er knyttet tett sammen med smerte da de begge er deler av våre beskyttelses-strategier.

 

Vevsskade og tilhelingstid
I mange tilfeller følger smerte og vevsskade hverandre som” hånd i hanske”. Jo mer ufarlig og forståelig en skade er, jo bedre er det mtp hjernens fare-vurdering. Ved f.eks. et benbrudd, vil det være logisk at dette gjør vondt og krever avlastning en viss periode. Når bruddet er grodd, kan vi gradvis starte å belaste og etterhvert gjenoppta sport og normal aktivitet.
Vi kan her si at hjernen gjør en riktig tolkning på riktig grunnlag: Vi er skadet og trenger å beskytte skadet kroppsdel. Etterhvert som skaden leges og bevegelsene normaliseres, reduseres smerten, inntil vi er tilbake i normaltilstand.
Tidsaspekt kan variere mye fra person til person, avhengig av alder, genetikk, fysisk form, tilleggs-sykdommer, røyking etc., men er fortsatt innenfor det vi kan kalle normal tilhelingstid.

I andre tilfeller ser vi at til tross for at vevsskaden er grodd og alt ser bra ut på bilde så fortsetter smertene å leve sitt eget liv i lang tid etterpå, kanskje måneder og år. Hvorfor er det slik?

 

Trusselbilde
Urhjernen vår har som hovedoppgave å sørge for overlevelse og dens funksjon kan sammenliknes med Politiets Sikkerhetstjeneste. PST overvåker til enhver tid trusselbildet og sørger for befolkningens sikkerhet. Dersom de vurderer sikkerheten som truet, kan de iverksette tiltak for å beskytte. På lik linje med PST, kan hjernen av og til feiltolke trusselbildet og iverksette tiltak til tross for at vi er trygge og utenfor fare.

Jo mer uforståelig og diffus smerten er (kanskje oppstått uten klar skademekanisme), jo mer” bensin på bålet” er det for hjernens fare-tolkning. Kanskje begynner vi å produsere katastrofetanker, ala” Dette kommer aldri til å gå over”. ” Jeg kommer aldri tilbake i jobb”. ” Det er sikkert noe alvorlig som ikke er oppdaget” – og som dere sikkert skjønner, dette er tanker som truer vår identitet og potensielt vår eksistens.
Vi kan her si at hjernen gjør en riktig tolkning, men basert på feil grunnlag. Den finner det hensiktsmessig å opprettholde beskyttelsesnivået pga faktorer som f.eks. tidligere erfaringer, bekymringer (herunder katastrofetanker), stress, bevegelsesredsel, lite søvn, eller andre faktorer som” truer systemet”.

 

Sensitivisering
Amygdala-aktivering er særdeles gunstig for å få oss ut av truende situasjoner og fungerer utmerket ved kortvarig aktivering. En passende metafor her er å sammenligne ur-hjernen med en brannalarm som er innstilt slik at alarmen går når det er røykutvikling eller brann.
Å gå i alarmberedskap over lengre tid er imidlertid ikke særlig gunstig for oss og fører til en langvarig stress-situasjon. Vi vet at sentralnervesystemet vårt blir mer sensitivisert i en slik tilstand. Vi blir generelt mer på «alerten” og det skal mindre til av ytre eller indre stimuli før hjernen reagerer med beskyttelse (f.eks. smerte eller muskelspenning). Brannvarsleren er i dette tilfellet blitt mer sensitivt og alarmen går bare vi setter på tekokeren eller tenner ett telys.

 

Klinisk hverdag

Mange av pasientene jeg ser på LFI Helse og Trening går i en slik konstant alarmberedskap og har et sentralnervesystem som er ekstra påpasselig. De opplever at det generelt er lite som skal til av for eksempel fysisk aktivitet eller annen daglig belastning før de får mye smerter og stivhet. Behandlingen hos disse pasientene blir i fellesskap å finne ut av hva som skal til for å de sensitivisere sentralnervesystemet, altså” overbevise” hjernen over tid om at faren er over og at alarmberedskapen gradvis kan nedjusteres. Dette kan dreie seg om gradert aktivering mtp fysisk aktivitet, kartlegge frykt (for eksempel rundt bruk av kroppen), avdekke katastrofetanker eller andre former for bekymring/grubling, samt andre stressfaktorer, for eksempel i deres sosiale liv, dårlig søvnkvalitet etc. Smerte er altså et komplekst fenomen som må ses i en større sammenheng, med alt det livet rommer og alle faktorer som påvirker vår daglige fysiologi.

Med dette tar vi i LFI Helse & Trening sommerferie fra bloggingen, men kommer tilbake når høsten nærmer seg.

Vi vil få ønske alle våre lesere, følgere, treningsmedlemmer og pasienter en riktig GOD SOMMER!

 

Inspirasjonskilder:
1. «Explain Pain», DS Butler og GL Moseley, Noigroup Publications, 2003.
2. “Why do I hurt? A Patient Book About the Neuroscience of Pain”, Adriaan Louw, 2013
3. “Therapeutic Neuroscience Education. Teaching Patients About Pain”, Adriaan Louw og Emilio Puentedura, 2013
4. “Aches and Pains”, Louis Gifford, 2014
5. “Painful Yarns”, GL Moseley, 2007

 

Lene Negård
Fysioterapeut

Spesialist i manuellterapi, MSc

LFI Helse & Trening

lene@lfi.no